Men til det viktige! Vi har hatt Gudstjeneste idag,og i innledning fortalte mamma en ligning som er skrevet av Max Lucado. Og den er vanvittig bra, så her er den:
Lignelsen om elven
Fem sønner bodde sammen med sin far i en borg høyt oppe i fjellet. Den eldste var en lydig sønn, men de fire brødrene hans var opprørske og gjenstridige. Faren hadde advart dem mot elven, men det brydde de seg ikke om. Han var redd for at de skulle bli tatt av strømmen, og han hadde best dem innstendig om å holde seg borte fra elvebredden. Men elven lokket og drog.
For hver dag våget de fire opprørske brødrene seg nærmere og nærmere, og til slutt våget en av dem å stikke hånden ned i vannmassende. ”Ta tak i hånden min så jeg ikke faller uti,”sa han, og brødrene gjorde det. Men straks han rørte ved vannet, rev strømmen både han og de tre andre ut i strykene og nedover elven.
De førtes over store steiner, for gjennom kanaler og red på bølgene. De ropte om hjelp, men ropene forsvant i elvebruset. De kavet for å finne balansen, men de var hjelpeløse i den strie strømmen. De kjempet i timevis, men overgav seg til slutt til elvens luner.Endelig ble de kastet opp på elvebredden på et øde sted i et fremmed land langt borte.
Det bodde ville mennesker i det landet. Det var ikke trygt å ferdes slikt som hjemme.
Kalde vinder feide over landskapet. Det var ikke varmt slik som hjemme.
Forrevne fjell omgav dem. Det var slett ikke så trivelig som hjemme.
De visste ikke hvor de var, men èn ting visste de. Dette var ingen sted for dem. De fire unge sønnene lå lenge på elvekanten, svimeslått av den ville ferden og uten å vite hvordan de skulle finne tilbake. Etter en sund tok de motet tyil seg og gikk ut i vannet igjen. De håpet de kunne gå oppover elven. Men strømmen var for strid. De forsøkte å gå langs elvebredden, men terrenget var for ulendt.De lurte på om de skulle ta seg over fjellene, men de var altfor høye og spisse.Dessuten visste de ikke veien.
Til slutt laget de et bål og satte seg ned. ”Vi skulle hørt på far,” måtte de innrømme. ”Nå er vi langt hjemmefra.”
Etter som tiden gikk, lærte de seg å overleve i det fremmede landet. De spiste nøtter, og av dyrene fikk de skinn til å kle seg med. De bestemte seg for å ikke glemme sitt hjemland og ikke gi opp håpet om å kunne vende tilbake. Hver dag var de ute på leting etter mat. De bygget seg hytter til ly mot været, og hver kveld tente de bål og mintes faren og den eldste broren. De lengtet alle etter å få se dem igjen.
Men så en kveld uteble den ene broren fra samlingen om bålet. De andre fant han om morgenen dagen etter. Han hadde slått seg ned med de ville i dalen.Han var iferd med å bygge seg en hytte av gress og gjørme. ”Jeg har blit trøtt av alt det vi snakker om,” sa han til dem.”Hva er vitsen med hele tiden å tenke tilbake? Dessuten er det ikke så verst her i dette landet. Jeg bygger meg et stort hus og slår meg ned her.”
”Men dette er ikke hjemme,” prostesterte de. ”Nei vel, men det er det hvis du ikke tenker på det virkelige hjemmet vårt.” ”Men hva med far?” ”Ja, hva med ham? Han er ikke her. Skal jeg for alltid gå og vente på at han skal komme? Jeg har fått nye venner. Jeg lærter nye skikker. Hvis han kommer, så kommer han, men jeg har ikke tenkt å gå her og holde pusten.”
Og så forlot de tre brødrene broren sin og hyttebyggingen hans. De holdt fram med å møtes rundt bålet der de snakket om hjemmet og drømte om å vende tilbake dit.
Noen dager senere uteble enda en bror fra samlingen om bålet. De fant han neste morgen oppe i fjellsiden. Der satt han og stirret ned på brorens hytte.
”Så motbydelig,” sa han da de nærmet seg. ”Broren vår er en fullstendig fiasko. Han håner familienavnet vårt. Kan dere tenke dere en mer avskyelig handling enn å bygge seg en hytte og glemme far der hjemem?” ”Ja, det er galt det han gjør,” sa den yngste. ”Men det er galt det vi gjorde også. Vi var ulydige. Vi rørte ved elven og tok ikke hensyn til at far hadde advart oss.” ”Vel, vi kan ha gjort en bommert eller to, men sammelignet med denne tarvelige fyren her er vi helgener. Far vil sikkert se bort fra det gale vi har gjort og straffe han.” De ba han inderlig om å bli med dem tilbake til bålet. ”Nei, jeg tror jeg vil holde øye med broren vår der nede. Noen må notere ned alt det gale han gjør og vise det til far. Og så vendte de to tilbake og overlot den ene broren til å bygge og den andre til å dømme.
De to brødrene som var igjen, holdt seg nær bålet mens de oppmuntret hverandre og snakket om hjemmet sitt. Og en morgen våknet den yngste broren opp og fant at han var alene. Han lette etter broren sin og fant han nede ved elven der han var igang med å stable opp stein.
”Det nytter ikke,” sa han mens han drev og la opp stein. ”Far kommer ikke og henter meg. Jeg må gå til ham. Jeg har fornærmet ham. Jeg har krenket ham. Jeg har sviktet ham. Jeg har bare ett valg. Jeg vil bygge en vei oppover elven og møte far ansikt til ansikt. Jeg vil legge stein på stein like til jeg kommer opp til borgen hjemme. Når han ser hvor hardt jeg gar strevd og hvor flittig jeg har vært, vil han måtte åpne dørene for meg og ta imot meg.”
Den ygnste broren visste ikke hva han skulle si. Han vendte alene tilbake til bålet. En morgen hørte han en kjent stemme bak seg. ”Far har sendt meg for å ta deg med hjem.” Han løftet blikket og så sin eldste bror inn i ansiktet. ”Du har kommet for å hente oss!” ropte han. De sto der og omfavnet hverandre lenge. ”Hva med dine brødre?” spurte den eldste til slutt. ”En har bygget seg hus her. Nummer to går og holder øye med han. Og den tredje er i ferd med å bygge seg en vei oppover elven.”
Så begav den førstefødte seg av sted for å finne sine søsken. Det første stedet han dro til, var den halmtekte hytten nede i dalen.
”kom deg vekk, fremmede! Rpote broren gjennom vinduet. ”Du er ikke velkommen hit.” ”Jeg har kommet for å ta deg med hjem.” ”Det er du slett ikke. Du har kommet for å ta herskapshuset mitt.” ”Dette er ikke noe herskapshus,” prostesterte den førstefødte. ”Det er en enkel hytte.” ”Det er en herskapsborlig. Den fineste her i lavlandet. Jeg har bygget det med egne hender. Gå din vei! Du får ikke boligen min.” ”husker du ikke farshuset?” ”jeg har ingen far.” ”Du ble født i et slott i et land langt der borte der luften er mild og det bugner av frukt. Du var ulydig mot din far og endte opp i et fremmed land. Jeg har kommet for å hente deg hjem igjen.”
Broren kikket gjennom vinduet på den førstefødte som om han kjente igjen ansiktet fra en drøm. Men det varte bare et øyeblikk for plutselig var vinduet fullt av ville fjes, og de sa: ”Kom deg vekk, din inntrenger. Dette er ikke hjemmet ditt.” ”sant nok,” savrte den førstefødte sønnen, ”men det er ikke hans heller.”
Øynene til de to brødrene møttes igjen. Enda en gang kjente den yngre broren en dragning i hjerte sitt, men de ville hadde vunnet hans tillit. ”Han er bare ute etter huset ditt,” ropte de. ”Send ham bort.” Og broren gjorde det.
Den førsteføste lette så etter den andre broren. Han behøvde ikke å gå langt. Oppe i åssiden i nærheten av hytten, bare et øyekast fra de ville, satt den dømmesyke broren. Da den førstefødte nærmet seg ropte han: ”Det er jamen godt at du er her og kan holde øye med den synige broren vår.Er du klar over at han har vendt ryggen til borgen? Er du klar over at han aldri snakker om hjemmet vårt lenger? Jeg visste du ville komme. Jeg har ført nøye regnskap med alt han har gjort. Du må srtaffe ham! Du har all grunn til å være sint. Han fortjener det. Ta et opprør med din brors synder.” Den førstefødte sa mildt: ” vi må ta et oppgjør med dine synder først.” ”Mine?” ”Ja, du var ulydig mot far.” ”sønnen flirte litt affektert og slo ut med hånden. ”Mine synder er ikke noe å snakke om. Det er der synden ligger,” hevdet han og pekte på hytten. ”La meg fortelle deg om de villmennene som bor der...” ”Jeg vil heller at du skal fortelle om deg selv.” ”Ikke bry deg med meg. Jeg skal vise deg hvem som trenger hjelp,” sa han og begynte å løpe mot hytten. ”Kom, la oss kikke inn gjennom vinduet. Han legger ikke merke til meg. La oss gå dit sammen.” Han var allerede kommet ned til hytten før han oppdaget at den førstefødte ikke hadde fulgt etter.
Den eldste sønnen gikk så ned til elven. Der fant han den siste broren. Han sto i vann til knærne og la opp stein. ”Far har sendt meg for å ta deg med hjem.” ”broren så ikke opp. ”jeg har ikke tid til å snakke nå, Jeg må arbeide.” ”Far vet at du har falt i synd, men han vil tilgi deg...” ”Kanskje,” avbrøt broren og kjempet for å holde balansen i strømmen. ”Men føst må jeg nå hjem til borgen. Jeg må bygge en gangsti opp hele elven. Først må jeg vise ham at jeg er verdig hans tilgivelse, så vil jeg be om nåde.” ”Han har alt gitt deg sin nåde. Jeg skal bære deg opp elven. Du klarer aldri å bygge noen vie opp selv. Elven er alt for lang, og arbeidet er for vanskelig for dine hender. Far har sendt meg for å bære deg hjem. Jeg er sterkere enn deg.” Broren så opp for første gang. ”Hvordan våger du å snakke så respektløst. Far vil ikke ganske enkelt tilgi. Jeg har syndet. Jeg har syndet stort. Han sa vi skulle holde oss borte fra elven, og vi var ulydige. Jeg er en stor synder. Jeg må arbeide mye.” ”Nei, bror, det trenger du ikke gjøre. Du trenger mye nåde. Det er altfor stor avstand mellom deg og vår fars hus. Du er ikke sterk nok til å bygge denne veien. Du har heller ikke nok stein. Derfor har far sendt meg. Han vil at jeg skal bære deg hjem.” ”Mener du å si at jeg ikke klarer det? Sier du at jeg ikke er sterk nok? Se hva jeg har gjort. Se på steinene. Jeg kan allerede ta fem trinn!” ”Men du har fem millioner igjen!”
Den yngre broren så sint på den førstefødte. ”Jeg vet hvem du er. Du er den ondes stemme. Du prøver å lokke meg bort fra mitt hellige arbeid. Vik bak meg, din slange!” Han tok den steinen han var i ferd med å legge ut i elven og kasten den mot broren. ”Kjetter!” ropte han. ”Kom deg vekk fra dette landet. Du kan ikke stanse meg. Jeg skal bygge denne gangveien og stå framfor min far. Da blir han nødt til å tilgi meg. Jeg skal vinne hans gunst. Jeg vil fortjene hans nåde.” Den første fødte ristet på hodet. ”En gunst som man har vunnet, er ingen gunst. Nåde som man har fortjent, er ingen nåde. Jeg bønnfaller deg: La meg få bære deg opp elven.” Svaret han fikk var en ny stein. Da vendte den førstefødte seg om og gikk sin vei.
Den yngste broren satt og ventet ved bålet da han kom tilbake. ”De ville ikke?” ”Nei. Den ene var fant seg til rette med det han hadde. Den andre var for opptatt med å dømme. Den tredje var for opptatt med å arbeide. Ingen av dem valgte far.” ”Så de blir altså her.” Den eldste broren nikket langsomt. ”Inntil vidre.” ”Og vi drar tilbake til far?” spurte broren. ”Ja” ”Vil han tilgi meg?” ”hvorfor skulle han ellers ha sendt meg?”
Og så tok den førstefødte broren sin på ryggen og begynte på hjemveien.
Ganske bra, ikke sant? hvis det er noe du lurer på ang. teksten så er det bare for all del bare å spørre :)
- Thea <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar